Over skyene er det alltid flere skyer…;-)

Himla lenge siden jeg har publisert noe her! Og ingen god grunn har jeg heller 🙂 ( eller nå heter det vel «blunkesmilefjes, hjerte, hjerte)
Har itj gått så bra denj seinar tia… Meeeen det går kjæmpe fint på Feis
Ka ska manj sei….
Vi er snart inn i 6 uka med oppussing av kjøkken/stue/gang/wc. Dvs snart 6 uker uten kjøkken!! men korr fint det ska bli

Jeg har siden sist blitt pendler-enke siden mannen har fått seg ny flott jobb i Kongsberg! Så fru Zahl råder nå grunnen alene med en 14 åring, to bikkjer og ei katte.
De som kjenner meg vet at det har vært en del «trasige» ting i den siste tida. Men det skal mere til enn en kule for en trønder!
Og for å toppa heile driten så vart eg operert sånn halv akutt i kneet for tre daga sia. Sånne topp idrettsutøvere som meg er lett utsatt for alvorlige kneskader. Så nå er kneet bandasjert og kjerringa hopper rundt med krykker med tre ukers «ferie»…. Hehe
Jammen bra jeg er av den sedate typen som lett finner seg til rette i sofaen!
Æ gjør som æ alltid har gjort, æ holj stø kurs mot stupet!!

JUHUUUUU!! Jeg er en Birkebeiner :-)

                                                                                                        By the way; jeg er nr 3 til venstre 🙂 Øh……

Nei, det er nok ikke meg;-) Ikke stemmer det med verken møkk eller fart! Selv om det ikke var langt unna;-)

                                                                                                                                   Løypeprofilen 🙂

Helt utrolig! Jeg gjennomførte faktisk årets Fredagsbirken 🙂 Ikke noe topp-tid akkurat 😉 Men jeg hadde ett mål, nemlig å komme i mål 😉 Uten å være helt ødelagt! Det var nesten så jeg ikke starta…. YR meldte om særdeles dårlig vær denne helga, og jeg er helt åpen på det at jeg er en GODVÆRS-SYKLIST! I tillegg ble treningsmengden så som så gjennom ferien pga utenlandstur på tre uker. Jeg hadde tre uker å trene meg opp på til starten gikk, og jeg gjorde så godt jeg kunne/hadde tid til 🙂

Kvelden før start ble sekken pakket med ekstra klær, verktøy jeg ikke ante hvordan skulle brukes, ekstra slange og dekkspaker i tilfelle punktering (ikke det at jeg hadde greid å skifte dekk da..) og div energitilskudd i form av gel, barer og annet som visstnok skulle være sinnsykt bra!! Sekken ble veid til ca 4 kg (skal være min 3,5) med litt ekstra drikke inkludert.

Fredagen kom med litt regn fra morgenen av, men det var meldt opphold utover formiddagen og jeg var ved godt mot 🙂 Jeg var påmeldt i gruppe 21 med start kl 10.10. Rett før start kjentes det ut som jeg hadde svære Boa slanger i magen og gruppa var preget av litt nervøs latter. Vi er i gang! Opp til Skramstad hadde jeg hørt at det var lurt å holde litt igjen… For å si det slik, det gikk automatisk! Det var en jæv….. seig etappe og jeg lurte allerede her på om dette var lurt å være med på! Vel oppe på første passering var jeg allerede 10 min etter skjema for å greie målgang på 5 timer! Ryggen verket allerede til tross for en heftig Ibux dose på 800 mg før start 😉 Så det var ganske opplagt mtp treningsmengde i forkant og dårlig rygg at det ikke var noe poeng i å stresse på for å rekke neste mellomtid 😉 Jeg tok meg derfor god tid på ALLE mellomstasjoner for å få i meg alt de hadde å by på i tillegg til å strekke på ryggen!

Ned Djuposet skjønte jeg at jeg er for mye kylling til å sykle ned, og kom meg kjapt av for å gå ned 😉 Deretter kom jeg etterhvert til gå-etappen…. For å si det slik; den var nesten tøffere enn å sitte på sykkelen!! Puls i 161 opp der, og den tok lissom aldri slutt! Bratt og lang jævel!

På Bringebu var det ny forskyning av energidrikke, bananer og lefse – noe sjøla forsynte seg godt av 😉 I følge ekspertene starter ikke selve Birken før du kommer hit! Og videre råd var å finne ett hjul å henge på for å spare litt krefter 🙂 Fant ingen hjul som passet for meg…. Enten gikk hjulet foran for sakte slik at jeg måtte «gasse» litt for å komme forbi (og da man man lissom holde farten oppe etterpå for å unngå at samme syklist sykler forbi meg igjen), ellers så går hjulene lengre foran for fort…. Så man kan si at jeg ordna meg sjæl 🙂 2,2 mil seinere ankommer en litt små-mør trønderpie Kvarstaddammen og jeg kjenner jeg er spent på om denne fryktede Rosinbakken kommer til å ta livet av meg! Låra protesterer noe nå, men ryggen er verre!! Jeg lurer nå på om ryggen er den som gjør at jeg kanskje ikke greier å fullføre….  Men oppe på matstasjonen  kommer jeg i prat med blide damer som også er slitne men fortsatt motiverte! Og litt til høyre for meg står en mann som jeg lurer på enten har ille vondt i magen eller er helt utslitt!! Han står dobbel og har alle verdens rare grimaser… Jeg tar meg i å smile litt og tenker at han har det mye verre enn meg 😉 Jeg er allerede laaaangt etter estimert slutt-tid og tenker at jeg nå bare skal fullføre med stil 🙂

Underveis både før og etter Kvarstad er det mange hyggelige tilskuere som heier på oss tullingene og jeg tar meg selv i å nyte landskapet:-) Rosinbakken ønsker meg velkommen med en svær banner «Velkommen til Rosinbakken»…. Jo takk…… PØH, det var ikke den verste bakken jeg har vært i! Nei, jeg sykla ikke så fort her… Men jeg sykla hele bakken i likhet med alle andre bakker gjennom birken 😉 For å gjøre en lang arbeidsdag på sykkel kort; oppe på Storåsen, løypas høyeste punkt, var jeg kjempe lykkelig! Jeg er skjønte nå at jeg lå ann til å fullføre:-) Herifra hadde jeg skjønt at det var bare å seile ned til Lillehammer… Ja jøss!! Låra mine var ikke forberedt på de motbakken som var igjen;-) Men jeg kom meg inn på skistadionen i fint driv og ned Ballett-bakken (til fots) og smilende i mål :-))) YES, jeg fullførte!                                                                                                                              Slutt-tid:6.25.27!!

Og jeg er kjempefornøyd med å ha gjennomført! Alt dette skrytet av de gærningene som sykler så fort??? PØH!!  Da kan de prøve å sitte på sykkelen like lenge som meg!!

Det beste med rittet: Alle tilskuerne rundt om i løypa som heiet meg frem! Det verste: Ryggen!

                                                                                          Bilde av Birkebeinerne på lørdag som kjempe om merket;-)

Sentrumsløpet 2011, Barneskirenn ;-)

Da var årets første løpe-eventyr unnagjort gitt 😉 10 vakre km gjennom Oslo`s gater med pulsklokker som pep i ett rundt meg og ett og annet mannfolk med rød-lilla ansikt og merkelige pustelyder 😉 Vel, det var faktisk ca 7000 deltagere, og mange var kjappe også!!

Min dag starta 7.45. Etter noen bøtter med kaffe og litt energi-rik frokost 😉 gikk turen til badet. Her ble hår satt opp i en kledelig hestehale, mascara`n fant veien til øynene og en dæsj fondation ble møysommelig lagt etterfulgt av litt svak rosa pudder-rouge!! Ja, tenk!! Skal jeg løpe løp skal det jaggu løpes med en viss stil de første metra!! Så det så! 😉

2,5 timer før løpsstart ankom vi solrike Oslo etter tett banning fra min kjære mann som har helt klare samarbeidsproblemer med GPS`n 😉 Startnummer ble henta og en solrik plass ble funnet 🙂 Planen var å varme opp de siste 15 minuttene før start. Da hadde en hel haug med gærninger varma opp 45 minutter allerede! Da jeg endelig var klar for litt lett og uanstrengt jogging i løps-omerådet ga speaker beskjed om at vi måtte finne plassene våre…. Jaja, var jo varm allerede av sola så….

Vi er i gang! Her var det snakk om å disponere kreftene sine opp via Slottet og videre opp til Frogner parken…. I det vi la ut fra start følte jeg meg forbi-løpt av halve Oslo!! Det var såvidt jeg ikke snudde meg for se om det i det hele tatt var noen igjen bak meg!! Jeg valgte riktig tempo skulle det vise seg. For allerede etter 2 km begynte noen av de ivrigste som arrogant hadde løpt forbi meg begynt sin første gå-etappe 😉 Kæm e Kongen??!! Øh, Dronninga 😉 Jeg fant fort ut at jeg er drit-lik Nortugh jr!! Jeg løp opp og hilste på i de lette partiene og smilte bredt for deretter slippe meg ned i de tyngre partiene 🙂

I de partiene av løypa hvor det sto mest folk, løp jeg lett og uanstrengt forbi opptil…. tre-fire løpere før jeg fornuftig senket tempoet og solidarisk løp ved siden av en lilla mann på 40 tallet ett sted 🙂 Man støtter jo hverandre!! 😉 Ja jøss…. Nede i sentrum igjen hadde noen av deltagerne møtt asfalten sånn bokstavelig talt og lå nede med rødkledde menn i uniform rundt seg…. Jeg gulpet lett litt Red Bull og så medlidende bort på stakkaren…..

Nå sto det 2 km igjen på ett skilt…. Det var klart vi var i nærheten av Oslo S i det jeg måtte løpe sikk-sakk mellom noen som så litt slitne ut… uten nummerskilt på brystet. Jeg hadde fått levert drikke av min kjære mann litt tidligere og kjente det gjorde godt i sola 🙂

Finaly: Inne på Karl Johan igjen og mål i sikte!! La inn en velkjent Nortugh spurt…..

og løp minst forbi 3 løpere på min knusende ferd inn mot mål!!  Tid: 56.23

BARNESKIRENN!!!!!! 🙂

Seriøst??? Det var kjempe moro :-))))

Mammas Song

I disse dager er det særlig en sang som har fulgt meg, nemlig Bjørn Eidsvåg`s Mammas song….  Denne handler egentlig om en sår iakttakelse av skadene enkelte lukkede, ofte kristne, samfunn påfører en selv og ens barn. Å misbruke Guds ord som maktmiddel til å skaffe seg kontroll over andre mennesker er en ynkelig form for kristentro. Mamma i sangen klandrer seg selv for ikke å ha brutt ut tidligere. Men det er slett ikke lett å frigjøre seg fra en manipulerende gruppe eller partner. Desverre lever veldig mange under slike uverdige forhold, både i kristne, og i andre miljøer….

For meg betyr denne sangen også noe annet, ett annet aspekt. Nemlig når du ser resultatet av av dine tidligere valg hos barna og det du ikke kunne forhindre fordi du ikke visste… Årene går og man luller seg inn i troen på at alt er bra. Det er jo det enkleste å forholde seg til, er det ikke? Når man som jeg, har ett barn jeg vet sliter med  tøffe ting som ett barn ikke skulle trenge. Kjempe for at det barnet får den hjelpen det har krav på. I mellomtiden har kanskje det andre barnet måtte greie seg selv og tilsynelatende hatt det bra. Skoleflink og moden… Men var det egentlig sånn? Som mor vil man alltid ha dårlig samvittighet for at man ikke fikk gjort nok, at man ikke så….., at man hadde det for travelt med å være «Flink Pike» på alle andre arenaer. Det «flinke» barnet kommer da ofte i skyggen.

Dette er bare noen av mine tanker om livet akkurat nå. Til dere som leser dette – ta vare på tiden dere har nå, vær der for barna nå og snakk med de nå og alle andre dager. Uansett hvor «store» de prøver å være, så er de så små på innsiden….

Her er Bjørn Eidsvåg sin nydelige og gripende sang

jeg gjorde så godt jeg kunne
eg vett det vakkje nok
eg va så redd og bonne
det va little flokk
de sa at eg skulle tåle
eg grein, trygla og bad
men du, mi little solstråla, ble mindre og mindre glad

den smerten man har når en ser sitt barn har det vondt, kan ingen måle
å se sitt barns tillit og tru går sonnt, skal ingen tåla
eg vett det nå, men vakkje sterk nok då

støtten kom seint men godt
eg fekk mot tell å dra
en ting har jeg aldri forstått
koffør, sko hållut vær bra?
flokken ble skuffa og såra
dei ga oss litt trøst men mest sjenn
eg blei trist, men fellt ikkje ei tåra
stakkasj han som e igjen

den smerten man har når en ser, sitt barn har det vondt, kan ingen måla
å se sitt barns tillit og tru går sonnt, skal ingen tåla
eg vett det nå, men vakkje sterk nok då

med klarte å bygge ett liv ilag
men så va jupe og vonne
eg ba te vår herre kvær einaste dag
om å gjør deg litt glad om han konne.

den smerten man har når en ser, sitt barn har det vondt, kan ingen måla
å se sitt barns tillit og tru går sonnt, skal ingen tåla
eg vett det nå, men vakkje sterk nok då

Valgets kvaler…

HEEEEEYYYYY, sykkel sesongen er i gang, løpe-sesongen er i gang og…… HVORFOR ER JEG IKKE SPREKERE NÅR JEG HAR TRENT nesten I HELE VINTER PÅ SPINNING-SYKKEL OG TREDEMØLLE??????  😉 Jaja, håper og tror at noe av det jeg har gjort gjennom vinteren har ført til at jeg IKKE er på null-nivå i allefall 🙂

Årets første sykkeltur ble gjennomført sist lørdag med ett vennepar, min mann og meg. Vi skulle ha en sånn «skravle-tur» fikk jeg beskjed om…. Må innrømme at jeg i det lengste prøvde å komme meg unna denne turen…. Visste jo at venninna mi var rimelig sprek (sykla Birken flere ganger mm). Men med løfte om skravle-tempo ble jeg med 🙂 🙂  Vel, ho skravla og jeg konsentrerte meg om å puste!! Hvorfor må man egentlig skravle på en skravle-tempo-tur???   DET er oppskrytt det!! Turen var ca 3,5 mil uten de helt store stigningene, men selv de korte slake stigningene slet jeg! Hvor ble grunnlaget fra vinteren av?

Tilbake til overskriften Valgets kvaler…. Har nemlig skjønt hva jeg må ha 🙂 🙂 Men hva skal jeg velge mellom

denne:

 eller denne:

Siden jeg har snakket om sykling så burde vel den øverste dingsen være smart 🙂 Men, jeg driv lissom å jogger litt au….(Sentrumsløpet i mai)… Og da MÅ jeg jo bare ha den nederste dingsen!!???? WHY DOES IT HAVE TO BE SOM HARD TO CHOOSE??

Var nemlig på besøk hos min kjære bror på Hamar sist søndag og han viste frem nytten av pulsklokka si og dataoverføringer etc… Kjempe smart å se hvor fort (eller sakte) man løp på siste tur, sammenligne turene, kart, se hvor fort andre har løpt samme turen (nåja, det dri…. jeg i). Kjente jeg ikke kom meg fort nok hjem for å se på vidunderet på nettet 🙂 🙂 Så kom jeg på at jeg skal (er påmeldt iallefall) sykle Hamar-Oslo OG Birken… Huff, dette blir ett vanskelig valg 😦 Eller…… Begge?????? hihi

I skrivende stund har ryggen kranglet seg til, så jeg har litt tid på å surfe på nettet etter riktig dings 🙂 Men, noen meninger dette? Mottas med takk:-)

The Graveyard Shift, min arbeidshelg slik som den var…..

Akkurat ferdig med min nattevaktshelg med i alt tre netter. Har ingen god grunn til å klage på helga, rent bortsett fra den siste natta kanskje 😉

Dere som kjenner meg vet, jobber jeg på operasjons-avdelingen ved byens sykehus. Vi jobber en tre-delt turnus og fjerde hver helg 🙂 Har en flott jobb jeg trives i for all del! Mange trivelige kollegaer på både sykepleier siden og kirurg siden. Vil faktisk gå så langt som å si at vi har det utrolig moro på jobb, vi kollegaene i mellom 🙂

Men det å gå nattevakter….. det tar livet av meg!! Ta denne siste helga f.eks…..: Natt nr en starta med at vi tok over en operasjon, en protese i en hofte. Deretter fikk vi kjappt og effektivt satt ett håndledd på plass med hjelp av pinner og gips 🙂 Vi gikk til ro 01.30 og undertegnende «slet» seg gjennom resten av natta i en hvileløs rund-dans på en vond madrass 😉 Påfølgende dag var det ingen søvn å få da jeg, i motsetning til min kjære mann, ikke greier å bare legge meg ned og gli inn i en koma lignende søvn. Hodet var fullt av planer ang den ferske tenåringens bursdags feiring senere samme dag… (svigermor som skulle komme med div kaker høyst frivillig måte melde avbud pga sykdom og jeg sto UTEN kaker) Nåja, min mann reiste og ordnet med kaker fra den lokale bakeren 🙂

Natt nr to starta som en drøm med at kveldspersonalet meddelte at ingen pasienter sto og ventet på kirurgi!! Heeeeheyyy, sånn flaks! Derfor ble vi sittende oppe en stund før vi bikka oss nedpå ved 0.30 tiden 🙂 …… 02.30 kimte callingen, og i andre meldte en ny turnuslege at » en veldig dårlig pasient var på tur inn med ambulanse, og det kunne bli problemer med luftveiene…» jeg avbrøtt og sa forsiktig at det kanskje var mine anestesisøstre som ville være mere aktuelle her… » jo, men hvis de ikke får intubert, så må pasienten opp til dere på operasjon!!» Hm….. Vi ble enige om at han skulle ringe på igjen om det ble nødvendig med vår assistanse. Jeg ruslet tilbake til min madrass og ble liggende å fundere på om det ville bli bruk for oss…. sansynligvis ikke… men med «kanskje» tanker ville ikke søvnen innhente meg igjen, og jeg tuslet istede ned til mottagelses avdelingen for å vente der. Etter knappe 20 minutter ble det fort avklart at dette heldigvis for pasienten ikke sto så ille til alikevel:-) Oppe i avdelingen fant jeg madrassen nok en gang kl 03.15…. Tror nok at søvnen hadde nådd meg idet jeg våknet av ett «voldsomt» bråk av en skriver som bestemte seg for å kjøre en test!!! 04.20….. Når jeg kom hjem den morgenen bestemte jeg meg for at jeg måtte prøve å få sovet litt på formiddagen. Hadde ett nytt kaffeselskap kl 15 for tenåringen…. Sistnevnte skulle ut å selge Vg på døra kl 9.30 (i 27 minus) og min kjære mann ble med etter å ha bli vekket på sengen med nykokt kaffe 40 minutter før…. Når de var vel avgårde tuslet jeg til sengen og gikk inni koma (!!) en drøy time senere. Våknet 12.45 og tittet på min mobil og oppdaget følgende melding:» Hei. Vi kommer innom for litt kaffe kl 13. Håper det passer?» Det var min bror som ikke hadde kunnet komme i selskap dagen før…. Jeg raste opp, bare for å oppdage til min lettelse av mannen min hadde fått samme beskjed og hadde både støvsuget og stengt bikkjene inne på ett annet rom (min svigerinne er redd hunder). Vel, vann i ansiktet og på med litt sminke rakk jeg akkurat å bli ferdig til at besøket kom 🙂 Nytt selskap kl 15…. Kjørte min sønn på bussen kl 18…. middag kl 19…. JOBB….

Natt nr tre. Det var faretruende stille fra kafferommet idet jeg entret avdelingen…. Hm…. det er ett skummelt tegn!! Logga meg kjapt på DIPS (pasient-systemet) og skjønte at natta kunne bli strabasiøs… Sperrenagling og ikke starta å operere ennå! Dette er en operasjon hvor lårbeinet er brukket og det må settes ned en nagle. OG det kan ta tid!  Jeg meddelte min vaktpartner de «gode» nyhetene i det hun kom…. vi så på hverandre og hadde en felles mening om dette: «længst innji!!!!!» Vel, vi bøtta innpå kaffe og skred til verket 🙂 Vi fikk helbredet denne pasienten og en til med en albue ut av ledd. Klokka var nå 02.30 og vi hadde rydda avdelingen, vasket instrumeneter og opr.stue og gjort den klar for evt andre pasienter vi ikke visste om ennå 🙂 Våre anestesisøstre var så fornuftige at de la seg nedpå med en gang….. min kollega og jeg ble sittende og le av dårlige historier (les:overtrøtt) en halv time til….. Det kunne da ikke bli mere å gjøre nå!! …….. 03.50…… Akutt snitt (keisersnitt) eller Sectio 30 som det heter hos oss (dvs at barnet skal være forløst innen 30 min). Jeg tror jeg rakk og duppe av før denne callingen kom…. Opp igjen, helt sikkert med en ånde som ingen i rundt meg fortjente å bli  utsatt for… Men vi fikk forløst ett flott lite barn uten dramatikk en liten stund senere 🙂 Innen vi hadde fått ryddet opp og gjort avdelingen vår klar for en ny dag var klokka 06.10…. Ingen vits i å legge seg mere nå (selv om jeg fant sofaen siden min gode kollega hadde funnet frem ett varmt pledd og pute til meg) Jeg følte meg helt ødelagt når dagskiftet kom på ved 07 tiden… Uansett, da jeg kom hjem var jeg fast bestemt på at nå måtte jeg sove! Matet hundene og ga de en 20 minutters luftetur før jeg entret senga (hvor varmelakenet hadde gjort sitt) 🙂 KOMA! 13.30 våknet jeg igjen og kjente jeg kunne med letthet ha sovet lengre! Men som den gode mor jeg er, sto jeg opp og inviterte min datter med på en  lunch nede i sentrum 🙂 To timer senere lå jeg igjen på sofaen med ett pledd og fikk en ny time i søvn 🙂 Men til tross for disse timene i dag er jeg fortsatt helt ødelagt av denne helga…. Er det alderen???

Vel, i skrivende stund er klokka 23.45 og senga SKRIKER!! Min kjære har satt på varmelakenet (han la seg for 1,5 time siden), så da må det tys til andre tekniske løsninger for å få varme 😉 Ut med voffsa en siste tur før natta kommer….

GUDD NAIT

Våg å tenke positivt

Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results.

Albert Einstein

En klok mann sa dette,

 og en dame jeg virkelig beundret sa følgende: 

 Be faithful in small things because it is in them that your strength lies.  (Mor Teresa)

Og akkurat det har vært viktig for meg som mor til en psykisk syk sønn. Og i ettermiddag fikk jeg en liten Sms fra Michael`s miljøkontakt:

«hei:-) Jeg vil bare si at det har gått veldig bra m Michael på dette låtskriverkurset. Han kom seg opp halv ti i dag og fikk i seg frokost før vi reiste kvart over ti:) Akkurat hjemme nå og vi skal kose oss med Taco og litt ekstra godt. Nå har han trekt seg litt tilbake og slapper av. Veldig hyggelig gutt å være sammen med:) Ha en fin kveld, hilsen …..»

Javel, tenker noen av dere….. Hva er så spesielt med denne meldingen bortsett fra det rent åpenbare, at han er en hyggelig gutt….? Jo, fordi det er lenge siden han har deltatt på noe som helst i en fast regi unntatt bass øvning. Og det er enda lengre siden han sto opp halv ti en lørdag for å være med på noe som innebærer læring for hans del! Han kan nok ha stått opp tidligere før, men i såfall måtte det MINST ha vært en Kjøbenhavn tur som lokket! 😉 Frokost?? For de som virkelig kjenner Michael, så er ikke det å spise frokost noe som hører med i hans daglige vaner 😉 Mat er i beste fall noe som inntas laaaangt utpå dagen. Ja, så får jeg i tillegg høre at han er en hyggelig gutt å være sammen med 🙂 🙂 Hele denne meldingen varmer ett mors hjerte mer enn dere aner!! Dette er bare små små ting, men for han er det fremskritt. Her snakker jeg om en gutt som ikke har sovet godt på over ett år en eneste natt! Som ikke har sovnet før mellom 03 og 05 om morgenen fordi tanke-kjøret har vært for stort… Dette til tross for medisiner for å sove på. En gutt som i mange år har hatt varierende former for spiseforstyrrelse og ikke kjent sult i store deler av det siste året. En som ikke har orket å være med på organisert aktivitet fordi det kan være uforutsigbart med nye voksne og andre ungdommer. En gutt som i det store og hele har vært utslitt døgnet igjennom og ikke hatt skolefag siden 6 klasse!

Han er nå på sitt tredje opphold hjemmefra og er jammen tøffere enn de fleste voksne jeg kjenner!! På de forrige to plassene har de utredet, prøvet og feilet. I midten satt Michael og hadde aldri noen reelle valgmuligheter på hva han ville… Jo selvsagt ville han være hjemme, men til tross for sin unge alder skjønte han at det ikke ville fungere. Han beskrev sin verden slik for 8 måneder siden:

                                    «Mamma, jeg føler jeg sitter i en glassboble og ser mitt eget speilbilde. Utenfor denne boblen er det bare flammer og det 

                                     er bare denne boblen som kan beskytte meg fra å gå under. Alt er bare kaos….. jeg føler jeg sitter å ser på min egen 

                                      undergang….. «

Sterke ord fra en 15 åring….  Både i Oslo og her i Elverum forsøkte hjelpe apparatet å få Michael inn i de faste rammene de andre ungdommene hadde, som de mente ville være bra for han. Det å være med på sosiale utflukter og aktiviteter med andre unge ble hele tiden fremhevet som noe han måtte…… i flere måneder….. det som skjedde var han istede trakk seg mere og mere unna fellesskapet og foretrakk mørket på rommet med lyset fra pc`n som det eneste lys. Der var han trygg sa han… trygg for å ikke havne i konflikter med de andre ungdommene og de voksne som jobbet der….. Tilbake til det Albert Einstein sa:

Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results.

Men for all del, dette er ikke ment som noen kritikk av noen av de som har jobbet rundt min sønn. Men mer for å belyse hvor viktig det er å møte mennesket foran deg der det er 🙂 På dets arena…. Vise respekt, lytte til og handle deretter 🙂 Min erfaring er at da møter du en forsiktig undring, kanskje litt nysgjerrighet og etterhvert ett ønske om å PRØVE å delta på noe som du kanskje tidligere mente du ikke greide:-) Jeg tror at dette er viktig, ikke bare for min sønn, men også for andre som sliter med ulike ting….følelsen av å ikke mestre, ikke duge til noe – en taper…

Michael har bare vært på Solhaugen i to uker, men jeg ser allerede at han viser tegn til trivsel. En ting at han nå har vært med på dette Låtskriver kurset (hvor han attpåtil får spille inn sangen på cd i ett lydstudio), men han har tom på lyset på rommet sitt der MED døra åpen i perioder 🙂 Han er med å aker hver dag i en flott akebakke rett på utsiden!! Han har spurt etter skolen og hvilken skole han er tenkt å gå på!! Ja jeg vet, det er tidlig å håpe noe som helst… Jeg vet at han vil få perioder hvor han går ned i kjelleren og vil hjem…. Men alle disse små små lyspunktene gir meg håp!!!       Jeg våger å tenke positivt 🙂 Og det gir meg en god følelse!!! Den følelsen skal jeg ta vare på når de tunge periodene kommer!

Ha en fabelaktig flott helg videre:-)

Om å få komplimenter….

 

Ja, det er ei stund siden siste innlegg her fra meg. Men nå står vi nok en gang foran en ny epoke i livet vårt…. Dvs min sønn i hovedsak… Som noen av dere har fått med dere, har han nå flyttet til ett nytt sted – Solhaugen Miljø og Omsorgssenter på Hadeland. Her er det meningen han skal bo så lenge det kreves for at han opplever mening med livet, har flere gode dager enn dårlige – finner seg selv. Han er knapt 16 år og har nå flyttet inn på sin tredje «institusjon»…. Og han greier til tider å være positiv og se at dette kan bli bra! Her er alt nytt (og flott sett fra mine øyne), nye voksne å forholde seg til, nye regler og sist men ikke minst – langt hjemmefra! Alikevel greide han å si : «du er verdens beste mamma» før han la seg i går kveld på sitt nye rom!!  Hvilken annen såkalt normal og frisk 16 åring hadde greid det samme i samme situasjon?? Han er på mange måter større enn meg og de fleste andre voksne jeg kjenner!! Stolt av deg sønnen min 🙂

Jeg kjente hvor godt det gjorde og hvor vondt det gjorde…. Godt fordi han tiltross for visshet om at det var jeg, mamma`n hans, som hadde vært med å finne denne nye plassen hvor han skulle bo istede for å komme hjem….. Vondt fordi jeg skulle ønske at jeg kunne ta han med hjem og satse på at det ville gå bra. Jeg vet jo det aldri ville gått bra.

Også på jobb her om dagen fikk jeg uventa (?) kompliment direkte fra en annen anestesi kollega på den jobben jeg hadde gjort rundt min sønn. Ja, jeg ble faktisk overasket!! Men hyggelig overasket:-) Jeg hadde faktisk ikke tenkt tanken på at andre enn min familie og nære venner hadde fått med seg «hva» jeg har drevet med rundt Michael. For meg har det vært en ren selvfølge å gi 100% for min sønn! For hvilke andre alternativ er det? «Jo, men tenk å jobbe så mye som du gjør Laila, for sønnen din, alle møtene som du må ha vært i, all krangling og motgang du har møtt i byråkratiet… og likevel møte på jobben her og være like blid og positiv? Ja, jeg skjønner ikke at du greier det..»  Også her svarte jeg noe som «… jeg må jo gå på jobb og være blid!! Hvorfor skulle jeg ikke det??  Hadde jeg ikke hatt jobben min og mine kollegaer hadde jeg ikke overlevd psykisk! Og hvis ikke jeg skulle stått på for min sønn, hvem skulle da ha gjort det?»….. » Men Laila, ta nå i mot mine komplimenter da!!»…

Hvorfor er det så «vanskelig» å ta i mot komplimenter dere?? Hvorfor prøver vi å bagatillisere det vi akkurat har fått skryt for? Er det virkelig så vanskelig å bare senke skuldrene, lukke munnen og nyyyte rosen og tenke » YES , jeg er flink!!»…….

Nå, noen dager etterpå kjenner jeg hvor godt det gjorde, at min kollega faktisk uhemmet roste meg 🙂 At hun sa at dette hadde flere av mine kollegaer pratet på, at det skulle bare mangle at ikke jeg fikk høre det selv! Nei, jeg går ikke rundt med en Glorie på hodet nå 😉 , men kjenner bare det var utrolig deilig å få denne anerkjennelsen. Derfor synes jeg vi alle burde bli bedre på å gi rosen DIREKTE til den det gjelder, istede for å bare prate på «kafferommet» når den det gjelder ikke er der 🙂 Prøv det!! Det er ikke bare hærlig å mottat ros, det gjør direkte godt å gi også 🙂

Men å få høre » Du er verdens beste mamma»…. den er varig lagret i mitt hjerte 🙂

<a href=»http://www.blogglisten.net/»><img src=»http://www.blogglisten.net/button.php?u=barelaila» alt=»B L O G G L I S T E N . N E T» border=»0″ /></a>

Om 40 års kriser, fritid og dameluncher og sånn…

Jeg syntes det var helt ok å bli førti. Det er tross alt bedre å se ut som en noenlunde fiks førti-åring (+) , enn en utslitt åtteogtredve åring!! Vi er jo alle inneforstått med at det er en kvart generasjon siden noen av oss passet inn i kategorien » ung og ekspansiv» likevel, og når sant skal sies, er vi vel egentlig ikke hverken «kule» eller «sultne» lengre. Men vi har jo lenge forsøkt å overbevise hverandre om hvor flott vi egentlig synes det er å bli store piker, og er i grunnen nokså fornøyd med å ikke ha livet foran oss. Det er mye bedre å være midt i det!

Tenk på hvor befriende deilig det er å kunne si akkurat det man mener uten å måtte tenke strategisk og være så forbannet politisk korrekt! Og kle oss som vi vil….Men hvor mange år har vi på oss? Når må vi parkere de stilige støvlettene?  Henge fra oss den den sorte skinnjakken? Når er vi for gamle til å slutte å drikke øl rett fra boksen? Og hvor går grensen for å slutte å hyle av latter og begynne å humre istede? For å si det rett ut: Når blir vi patetiske??

 Det sies det er uhyre viktig å reise bort med mannen sin innimellom, bare være dere to sammen lissom. Det skal visstnok være det beste vedlikeholdsarbeidet for samlivet og den beste investeringen for ett fyrig  og nyskapende sexliv. Sikkert kjempelurt! Men jeg lurer på om det ikke er like lurt å reise bort uten ham? «Jente-tur», fnyser gutta med dårlig skjult forakt. » Det eneste dere driver med er vel å skravle, fnise, pimpe rødvin, spise potetgull, lese kjærlighetsromaner, ligge i sengen, være innendørs, diskutere klær og sminke, baktale felles kjente samt smugrøyke.»

De har jo så rett, så rett. Det eneste de ikke vet, er at når de er på tur  snakker de om andre damer, mens vi snakker om egne menn. Det er godt for dem at de ikke vet i hvilke ordlag. Det er også greit at ikke ungene vet hvordan de pene mødrene deres oppfører seg. Vi legger nemlig raskt fra oss oppdrageren, sunnhetsapostelen, masekjerringa og friskluftssporteren, og fremstår i all vår prakt som de dovne, nytelsessyke, drikkfeldige og uoppdragne vesnene vi egentlig er. 😉

Damelunch 🙂 En artig og noen ganger svært så opplysende aktivitet!

«Og hva har så du gjort i dag kjære?» spurte min kjære i en lett konverserende toneleie her en dag, ett tonefall som avslørte at han egentlig lurte på HVOR mange dameluncher jeg hadde rukket å gått i, nå som jeg var hjemme fra jobben. Jeg lurte kort på om han faktisk trodde at det var kun det jeg fikk gjort om dagen, men bet meg i ett «padde-svar» 😉 Jeg passet på å summere opp HVA jeg faktisk hadde gjort den dagen og kjente jeg ble stressa av bare tanken på alt det huslige jeg faktisk rakk både før og etter lunchavtalen min! I min tirade rakk jeg å tenke på hvorvidt han hadde rukket like mye om han var hjemme….

«Hadde du en hyggelig lunch da?»  Og «hva pratet dere om da?»….. Hva snakket vi egentlig om i dag? Synes huske vi startet lett og ledig med litt sladder på arbeidsplassen, rakk innom en skillsmisse eller kanskje starten på en? Vi brukte vel en halvtime på å fundere på hvordan i all verden enkelte andre holdt ut i sitt ekteskap….Lurer på om vi var innom effektive slankeopplegg også før vi lo godt av noen som vandret forbi oss- ikke helt matchende kledd.  Veien var kort til samlivstemaet og hvordan ståa egentlig var 😉 Nei, ingen ble utleveret! 😉 Det gikk mest i forskjellen på menn/kvinner og behovet for….. nåja, enige ble vi visst. Vi avsluttet lunchen med å uffe oss over svigerforeldre. Her hadde heldigvis ikke jeg mye å bidra med 🙂 Men passet på å uffe meg over min venninnes svigers!

«Nei, hva vi pratet om? Ikke, noe spesielt vennen min», svarte jeg min kjære i ett uanstrengt tone. «Men jevnt over tror jeg du kan kalle det samtale på høyt nivå»

http://blogglisten.no/c.js?id=24827″></script

Når dine barn sliter

Ett litt mere alvorlig innlegg denne gangen. For de av dere som kjenner meg, så vet dere at jeg har to flotte barn 🙂 Ei nydelig, snill og intelligent jente på 12 år og en utrolig flott sønn på 15 🙂 🙂 Dere vet også at vår familie har hatt vår del av motgang noen år… Og at min sønn sliter mye i perioder! Mye av min tid har gått med på å få hverdagen rundt han så bra som mulig og skaffe han den hjelpen han har krav på… Det har ikke og er ikke lett!! En heltidsoppgave i perioder med ett system man stadig må kjempe i mot for å få det man har krav på… Har skrevet uttalige brev og klager hvor jeg til slutt har fått medhold i en del 🙂 Men denne kampen er langt fra over!!

Samtidig er det jo flere i denne familien (bortsett fra to lodne pelsdotter som stort sett er fornøyd med å få mat, turer i skogen og få sove på teppet sitt) – flere som har behov for støtte og oppbacking!! Min flotte datter har alltid vært ei selvstendig jente som fort har måtte blitt «voksen» og tatt tidlig ansvar! Mine barn mistet tidlig sin far i alder av 7 og 10 år. Som mor og med jobb i tre delt turnus lærte begge barna seg allerede fra 1 klasse å smøre matpakkene sine selv for å nevne noe. Min datter har til tross for en bror med mange problemer, greid seg så utrolig bra, vært så flink på skolen og fått masse skryt fra lærere 🙂 Er så stolt av henne og hva hun får til!! Hun er kjempe tøff!! Nå… Nå sliter hun 😦 og jeg får så vondt av henne! Barn er så nådeløse mot hverandre…  Om det kalles mobbing?? Utfrysing?? Jeg har iallefall bestemt meg for at jeg skal backe opp rundt henne 100 %, både jeg og hennes stefar!! Vi skal løse dette!

Til andre foreldre der ute : prat med barna/ungdommen deres!! SE de!! Jeg så litt sent at smilet ble borte… Men vi skal få det tilbake 🙂

<script type=»text/javascript» src=»http://blogglisten.no/c.js?id=24827″></script>